Første nøkkel til min samiske identitet

Har lyst å fortelle dere om da jeg fant min samiske identitet.  I mange år hadde jeg møtt på møter i forbindelse med barnehage, skole osv uten at det  var tolk.

Fikk noen ganger høre om hvorfor ikke jeg heller kunne holde meg hjemme og ikke møte opp på møtene. Det jeg da ikke viste var hvor ny den samiske barnehagen, skolen var.  Der var det samiske foreldre som hadde gått sammen for å få samiske barnehage, skole og de fikk det til. Fornorsknig var jo noe ikke jeg hadde hørt om, så jeg viste ikke hvilke utfordringer de hadde å jobbe med.

Nå i ettertid så kan jeg tenke meg at det var utfordringer for de med språkbytte på møtene. 

Jeg er nummer 3 i en søskenflokk på seks.  Min far var mye borte på jobb og vi bodde en mil fra skolen. Min mor hadde ikke førekort og jeg hadde 3 mindre søsken.  Så når det var foreldremøter på skolen så var det skjelden at min mamma kunne dra.  Så jeg bestemte meg tidlig for at hvis jeg noen ganger fikk barn, så skulle jeg dra på foreldremøter. 

Så da jeg fikk barn så var det helt naturlig for meg  å dra, men utfordringen ble jo at møtene foregikk på samiske, som jeg ikke kunne. Men jeg dro på møtene, og i pausene klarte jeg å fange opp noe av det som foregikk inne på møtet.  Det var jo ikke skjelden at det kunne bli litt morsomheter, når jeg tok ordet og den saken jeg  tok opp var de ferdig med :-)  

Men så kom den samiske læreplanstriden. Da var vi to mødre som startet Mødre for flerkultur. vi ville vise at det fantes tospråklige familier, der den ene foreldren var norsktalende og vi ønsket at barna skulle bli to-språklige.  Under en telefonsamtale med sametingspresidenten fikk jeg vite at det bodde mange samer i Hamarøy der jeg kom fra.  Han fortalte at jeg måtte ta kontakt med Johan Albert Karlstad, da han viste mye om samiske slekter i Hamarøy.

Det gjorde jeg og da spurte han meg hva min oldemor het, min mors bestemor. jeg måtte ringe min bestefar å spørre og da jeg ringte Johan Albert Karlstad tilbake, kunne han fortelle at vi var i slekt. jeg hadde lov til å melde meg inn i samemanntallet, og han fant frem til de samiske etternavnene som jeg kunne søke å ta tilbake.  Etter anbefaling fra han søkte jeg om å få gjenopptatt navnet Suongir.  Når jeg så ringte min bestefar og spurte om hvorfor de ikke hadde fortalt at vi hadde samiske røtter spurte han bare "hvilket vær har dokker". Så da skjønte jeg at dette ville han ikke prate om. 

Hadde jeg ikke kunnet litt om historien så kunne jeg fort tenkt at min bestefar var litt rasist mot samene.  men jeg skjønte jo at det hadde vært vondt for min bestemor og de ville egentlig bare beskytte oss.

Blir aldri å glemme den følelsen jeg hadde da jeg dro på mitt første foreldremøte etter at jeg hadde funnet min samiske identitet.   

Den kvelden satte alle rundt et bord, alle snakket samisk. Jeg satt der og bare smilte og kjente hvor god følelse jeg hadde i kroppen.  Jeg tenkte at de skulle bare snakke samisk, men det var ingen som kunne si at jeg ikke hadde like stor rett som de andre å være med på møtet.  Hadde ikke ørene vært der så hadde smilet gått helt rundt. Den følelsen var utrolig god, og jeg var utrolig stolt av mine samiske røtter.   

http://vaibmogiella.blogg.no/